Sytti år etter andre verdenskrig bestemmer Karl-Fredrik Figenschou seg for å finne sannheten om sin fars fortid som hemmelig sovjetisk etterretningsagent.

Det blir en reise gjennom historier som aldri ble fortalt – og som mange fortsatt ikke vil snakke om – i grenselandet mellom øst og vest.

Ragnvald Figenschou fra Sør-Varanger i Finnmark hadde risikert livet som agent – partisan – for den sovjetiske etterretningstjenesten under andre verdenskrig. Han overlevde krigen, men hans dramatiske valg skulle få uante konsekvenser i etterkrigstidas Norge.

Sytti år etter andre verdenskrig bestemmer Karl-Fredrik Figenschou seg for å finne sannheten om sin fars fortiede fortid. Hva lå bak Ragnvalds skjebnesvangre beslutninger? Og hvorfor ville han aldri fortelle noe til familien om det han hadde vært med på?

Det var Sovjetunionens røde armé som etter voldsomme kamper til slutt frigjorde Øst-Finnmark fra Nazi-Tysklands grep i oktober 1944. Det var en dyrekjøpt seier. For mange finnmarkinger skulle det også bli en dyrekjøpt fred.

”Alt hva fedrene har kjempet” forteller den bortgjemte historien om nordmenn som sloss side om side med russere, om dem som vant krigen, men tapte freden. Det er også fortellingen om en sønns jakt på sannheten om faren, om å finne fred med vonde minner. Det er historien om hvordan svik fulgte kampen for Norges frihet. Dokumentarfilmen avdekker sår fra krig og kald krig som fortsatt er åpne: Den ubehagelige sannheten om hvordan Norge sviktet dem som ofret alt.

I Karl-Fredrik Figenschous oppdagelsesreise i farens fortid møter vi hverdagsmenneskene som havner i storpolitikkens klemme. De bor ved Norges og Russlands yttergrense i nord, ei grense som skiller øst og vest og to maktblokker. Disse grenseboernes liv har alltid vært styrt av storpolitikken. Det er de som har fått svi for sanksjoner og politisk kynisme.

”Alt hva fedrene har kjempet” er en nær og personlig historie som levendegjør et glemt kapittel i norsk krigs- og etterkrigshistorie, som igjen har blitt dagsaktuell politisk virkelighet.

Igjen er århundrelangt fredelig naboskap truet av kald krig og uforsonlig retorikk. Forholdet mellom Norge og Russland er kjøligere enn på mange tiår. Imens må folk i grenseområdet leve sine liv og tro og håpe at alt forblir fredelig. Det er mange nyanser ved denne grensa, både historiske og høyst levende, nyanser som aldri får plass i den svart-hvite fortellinga om internasjonal spenning og konflikt.

---

Bakteppe:

MIDT IMELLOM SVART OG HVITT 

De tok seg inn bak fiendens linjer i Finnmark fra baser i Murmansk-området for å spionere på tysk skipstrafikk, befestninger og troppestyrker. De var norske hemmelige agenter på oppdrag for Sovjetunionen i det okkuperte Norge.

Ofte spionerte de i de samme områdene hvor de var vokst opp og kjente hver stein og hver vik. De ble kalt partisaner, selv om de ikke deltok i kampgrupper.

Mange av dem opererte fra bergsprekker og fjellhuler på Finnmarks-kysten hvor de overvåket tysk skipstrafikk inn mot havnene i Kirkenes og daværende finske Petsamo. De rapporterte til hjemmebasen i Murmansk slik at sovjetiske bombefly i neste omgang kunne finne sine mål.

Andre partisaner hadde sine baser i skogene i Pasvik hvor de tikket radiomeldinger over grensa om hva tyskerne foretok seg i Kirkenes-området: Hvor mye ammunisjon de hadde på lager, hvor mange soldater, tunge våpen, kjøretøyer, hester. Alt for å kunne fastslå hva Tyskland hadde å sette imot når det store slaget om Murmansk etter hvert skulle stå.

Pasvikdalen i Sør-Varanger er ikke bare norsk. Norge og Russland deler dalen på langs, med djupålen i Pasvikelva som grenselinje. Dette er Nord-Europas yngste grense, 197,8 km lang, dratt i 1826, mellom den norsk-svenske union og Tsar-Russland. I noen år var den også grensa mellom Norge og Finland som etter den russiske revolusjon fikk sin korridor ut mot Barentshavet.

Russland er det eneste nabolandet Norge aldri har vært i krig med. Politisk har de to landene alltid praktisert et pragmatisk samboerskap i nord, vekselvis basert på gjensidig tillit og mistillit.

Kirkenes ligger 11 kilometer langs E105 fra grenseovergangen på Storskog. Videre derfra er det 212 kilometer til Murmansk som er verdens største by nord for polarsirkelen. Murmansk har i underkant av 300.000 innbyggere og er en av Russlands viktigste havnebyer. Havnene rundt Murmansk-fjorden er isfrie året rundt og utgjør Russlands strategisk viktige portal mot åpne havet vestover, nordover og østover. Derfor ligger også store deler av landets ubåtflåte her med sine arsenaler av atomvåpen.

Murmansk sin strategiske beliggenhet var også årsaken til blodbadet som utspant seg i krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen i årene 1941 til 1944. Slaget om den isfrie havna i Murmansk krevde titusener av soldatliv på begge sider. Havna var vesentlig for Sovjetunionen som kunne ta imot militært materiell fra de vestlige allierte konvoiene som losset der. Den trafikken ville Tyskland stanse med alle midler, men klarte det ikke.

På dette nordligste avsnittet av Østfronten, spilte de norske partisanene i sovjetisk tjeneste en viktig rolle. De sørget for at flere titalls tyske forsyningsskip ble senket. Men de kunne bidratt med mer om den sovjetiske bombinga hadde vært mer målrettet.

Agentene som måtte glemmes

Da krigen var slutt kom de norske hjemmestyrkene ut av skogen. De norske partisanene vendte etter hvert hjem fra Sovjetunionen, med unntak av sju som ble dømt for kontraspionasje. Fire av dem kom hjem i live, mens de tre andre endte sine liv i Stalins fangeleirer. Gutta på skauen ble feiret som helter. Partisanene ble mistenkeliggjort. Mange av dem var kommunister, men ikke alle, og i det ferske Nato-landet Norge ble de mistenkt for fortsatt å løpe Sovjetunionens ærend. Jernteppet hadde senket seg over Europa, og i Norge innledet statsminister og Arbeiderpartiet-leder, Einar Gerhardsen, sin organiserte kampanje mot kommunistene. Den ledet til en massiv politisk forfølgelse av venstreradikale, hjemvendte partisaner og familiene deres i mange tiår etter krigen.

Men I 1992 la Kong Harald ned krans ved partisanbautaen i Kiberg, hvor mange av partisanene kom fra. Der tok Kongen et oppgjør med Norges behandling av partisanene og deres hjelpere. ”(…) jeg er redd vi urettmessig kan ha påført enkelte store personlige belastninger i skyggen av den kalde krigen”, sa Kong Harald blant annet. Mange av partisanene satte stor pris på kongens tale. De oppfattet den som en unnskyldning og en oppreisning for den uretten som var blitt dem til del.

Det at mange av partisanene var kommunister, ble brukt mot dem i hele etterkrigstida. I forbindelse med frigjøringsjubileet i 2015 inviterte Forsvarsdepartementet folk til å foreslå nye kandidater til dekorering for krigsinnsats. Departementets dekorasjonsprosjekt skulle være de siste medaljene til dem som ikke hadde fått heder og anerkjennelse for det de gjorde under krigen. Noen av partisanene hadde etter hvert blitt tildelt Deltagermedaljen, i likhet med mange andre nordmenn. Samtidig var flere av dem dekorert med Den Røde Fanes Orden, Sovjetunionens nest høyeste militære utmerkelse, tilsvarende det norske Krigskorset.

Forsvarsdepartementet konkluderte to år senere med at ingen flere skulle dekoreres for sin innsats under andre verdenskrig, og dermed falt partisanene utenfor enda en gang. Begrunnelsene har i flere tiår vært sammensatte: Blant annet at de ikke sto under norsk kommando, at dokumentasjonen av det de drev med ikke er god nok, at de allerede var dekorert fra Sovjetunionens side – og altså at de var kommuniser og dermed involvert i «illegal, konspirativ virksomhet» i etterkrigstida.

Ny og gammel kald krig

Det var åpne sår etter den kalde krigen i Finnmark. Mistenkeliggjøring og overvåking skapte rykter og vondt blod. Byer, bygder og fiskevær kokte. Partisanene holdt kjeft om det de hadde vært med på under krigen. Historier ble fortiet og gjemt. Det var mye som var vondt å snakke om.

Etter at Sovjetunionen brøt sammen i 1991 fulgte årtier med et mer avslappet forhold mellom øst og vest. Men med Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014 og landets rolle i krigen i Ukraina har vestlige land innført strenge sanksjoner mot Russland. Norge har fulgt EUs politikk, og forholdet mellom Russland og Norge har ikke vært kjøligere på mange tiår.

Men i Pasvikdalen, i Nikel og i Kirkenes går livet ved og over grensa sin gang, slik det har gjort i århundrer, med mer eller mindre strenge kontrollregimer. Til tross for gjensidig politisk mistillit vil lokalbefolkninga ha et normalt og fredelig naboforhold. Kirkenesværingene drar til Nikel og fyller bensin, tar service på bilen og går til tannlegen. Og folk i Nikel og Murmansk drar på lørdagshandel i Kirkenes og kjøper bleier, kosmetikk, laks og søtsaker.

Grensa mellom øst og vest kan være et høyst hverdagslig sted, men den kan også gi bakgrunn for høydramatikk.

5. desember 2017 ble den pensjonerte norske grenseinspektøren Frode Berg fra Kirkenes arrestert i Moskva, mistenkt og etter hvert siktet for spionasje. Berg hadde hatt sin arbeidsdag på den norsk-russiske grensa i 24 år, og like lenge hadde han ivret og jobbet for et godt forhold til nabolandet, blant gjennom ulike kulturprosjekter. Nå fortalte Berg at han hadde hatt oppdrag i Russland for den norske Etterretningstjenesten. Lokalsamfunnet i Kirkenes var i sjokk. E-tjenesten ble beskyldt for ufine metoder hvis det var slik at de brukte lokale ressurspersoner med stor tillit på begge sider av grensa til etterretningsoppdrag. Frode Berg sitter fortsatt fengslet i Moskva og avventer en rettssak. Norske myndigheter vil ikke kommentere saken utover å si at Berg får vanlig konsulær bistand.

Det spesielle naboskapet folk imellom ved den norsk-russiske grensa har avlet dilemmaer, brutale skjebner og sterke personlige historier: tankevekkende nyanser i dagens svart-hvite fiendebilder og kaldkrigsretorikk. Problemstillingene rundt Frode Berg-saken viser at mange av de samme konfliktene og dilemmaene grenseboerne sto i under og etter andre verdenskrig gjentar seg.